Erindringen er en utrolig menneskelig nådegave. Erindringen er fabelaktig, enestående og uforglemmelig. Jeg kan bruke den når jeg vil. Selv om jeg ikke vil, er den der og hjelper meg i enhver situasjon i hverdagen, uten at jeg må kalle på den. Hukommelsen er en fabelaktig venn. Den forblir en taus tilstedeværende følgesvenn i all slags vær. Når jeg husker, kan jeg vandre tilbake til alle tidspunkter og begivenheter som har vært helt nylig eller som ligger lenger bort i tid. På et blunk kan jeg liksom med syvmilsstøvler ta meg dit og gjenoppta opplevelser, hendelser og situasjoner. Min tenkning, følelse og min handlingsberedskap i øyeblikket kan bruke minnet for å skjerpe seg selv, utligne og ta sats i en ordveksling med andre eller i ensomt ritt i forhold til et individuelt prosjekt som for eksempel det å skrive denne bloggen nå på tidlige kvelden den 10. juli 2011.
En særlig egenskap hos erindringen kommer til syne, hvis jeg bruker den for å gå baklengs skritt for skritt i et hendelsesforløp. Ved denne baklengsgang inne i hukommelsen, kan jeg få øye på, ja komme i vesensaktig berøring med en oversanselig dimensjon av tiden, med det som i antroposofien er selve opprinnelsen til de levende prosesser i tidsforløpet: det såkalt eteriske. Jeg vil vise denne mulighet og dette prinsipp i forhold til ting som nettopp har skjedd i mitt liv i de siste timer, i dag, i går og i de seneste ukene, men uten at jeg strikt holder meg til reglene for de jevne skrittene i selve den kontemplative baklengsøvelsen som opprinnelig er blitt beskrevet av Rudolf Steiner.
Linjene ovenfor skrev jeg i løpet av den siste halvtimen. Før det hadde jeg satt meg ned foran laptopen - min bærbare datamaskin av merket Acer - ved skrivebordet ved vinduet i mitt arbeidshjørne i stuen. Før det kom jeg gående fra sofaen i det motstående hjørnet av den mer eller mindre rektangulære rommet. Mens jeg satt i sofaen mediterte jeg etter metoden "udelt oppmerksomhet" som jeg har lært av hollenderen Roland van Vliet. Denne udelte oppmerksomhet eller andakt går gjennom stadiene syn, lytting, kroppsfornemmelse, dynamisk forbindelse mellom tenkning og følelse og opplevelsen av nærvær i forhold til den åndelige omkrets. Denne meditasjon kan foretas som en kort og konsentrert meditativ stressvask, altså som en endefrem beslutning om å befinne seg inne i alle disse handlingsforløp på en gang - eller jeg kan i løpet av f. eks. en halvtime eller lenger gå langsomt fra den ene til den andre kvalitet, for så å befeste opplevelsen av det åndelige i meg selv og i verden, før jeg igjen går tilbake til hverdagens gjøremål.
Foruten de typiske motivene i den gradvis utvidede oppmerksomhet lot jeg i denne øvelsen nå nettopp, selve begrepet erindring og dens virksomhets muligheter danne seg i tillegg som fokusering for min spesielle interesse. I synsfeltet med de hvite veggene, garderoben, strykebrettet, strykejernet, støvsugeren, Peter Selgs nye bok om Christian Rosenkreutz, telefonboken med maleriet av Claude Monet på forsiden, edelstener og andre gjenstander på bordet, den gule IKEA-matten og andre møbler fra samme opprinnelse, lot jeg enkelte erindringer som liksom oppsto av seg selv, komme svevende i møte mot disse iakttakelsesobjekter, uten at jeg fikserte noen av dem. Jeg lot erindringene - en tur til IKEA i Kungens Kurva ved Stockholm på 1980-tallet, hvordan jeg står og stryker tøy hos Karin Ruths-Hoffman i Järna for 33 år siden, utallige malekurs på seminaret der i forrige århundre og min artikkelserie fornylig om Christian Rosenkreutz på min hjemmeside, som har gitt ufattelig liten tilbakemelding - helt enkelt glide forbi og forsvinne i sjelsrommet bak meg. I en vanlig meditasjon med udelt andakt er det nettopp meningen, å forsøke spesielt å holde alle erindringer i sjakk, men denne gangen lot jeg dem altså drive liksom gjennom og ut av sansefeltet.
Ved å akte på hørselen, steg forskjellige lyder frem: diffuse stemmer fra hørespillet som min tyske sønn lyttet til i barnerommet ved siden av stuen, regndråpene mot ruten og vinduskarmen, røster og støy fra naboskapet på andre siden av gaten, hvor det lokale brannvesenet feiret sin årlige sommerfest og sist men ikke minst mine egne lyder fra åndedrett, hjerteslag og fordøyelse. Her steg færre erindringer frem. Noen assosiasjoner om hørespill om detektivene De tre spørsmålstegn, som jeg har hørt sammen med min sønn, minnet av ansiktene til noen naboer og myslien som jeg spiste til kveldsmat svirret lydløst forbi, uten å lage noe ekko.
Aktsomheten på det egne velbefinnende og kroppens forfatning, mens jeg satt, lot noen interessante opplevelser bli bevisst: På et blunk kunne jeg skanne nedover fra hodet, gjennom halsen, brystet, ryggen, underlivet, ta med armer og hender og fingertupper og fortsette utover lår, passere knærne, ned gjennom leggene og ut i føttene. Min bevissthet kunne til og med fortsette enda lenger utover, som om mitt legeme fortsatte utover luftrommet og forbandt seg med andre elementer i naturen og landskapet utenfor. På et blunk kunne jeg liksom forbinde min kroppsopplevelse med en opplevelse av hele jorden. Fins det noe objektivitet i denne selvsansning? I denne sansning av omgivelsene og verden? Forskjellige erindringer dannet seg og fortapte seg igjen i denne skanning: Min kroniske tendens til å ha migrene, den nå betydelige bedring i forhold til de siste to ukers influensa og halsbetennelse, opplevelsen av metthet og takknemlighet over å ha noe å spise hver dag, følelsen av en såkalt fremmedskam i forhold til de millioner av mennesker som dør av sult hver dag.
Her sitter jeg og vil ikke annet! Den tanken forlot tenkningens indre felt og inviterte meg selv til å komme og se på min egen tenkning. Jeg fornemmet tenkningen som ragende høyt opp liksom Snøhetta og strekkende seg langt utover liksom Sunndalsfjellene, Trollheimen, Dovrefjell, Rondane og Jotunheimen i ett panorama. Men denne tenkning ønsket ikke noe annet enn å la vann fosse nedover juvene og liene, for å gi liv til alle følelser som ønsker å bade i tjern og innsjøer i dalene og på stredene ved fjorden. Det var følelser som ønsket å dra ut med seilskip uten å ville okkupere fremmed land eller voldta stakkars, uskyldige mennesker med en annen tro enn min. Dette er muligens en liten etterpåkonstruksjon, men følelsen av en slik omfangsrik tenkning og dyptgripende følelsesinnlevelse var til stede i dette: jeg tenker, jeg føler, jeg vil, jeg lever og jeg er.
Før denne ytre og indre betraktning som i grunnen ikke varte mer enn et kvarter, sto jeg ved kjøkkenbenken med dagens oppvask. Mitt i erindringer om chatten med Michail Taracha fra Moissejevitchi ved Valdaj i Russland om hvordan vi kan finne interessenter som vil støtte hans fantastiske kulturprosjekt økonomisk, fikk jeg ideen med å skrive denne bloggen. Da tenkte jeg på mine reiser til Russland i fjor og i forfjor, reisen til Weimar for en måned siden, samtalene med mange antroposofer der og samtalene på telefon i går med en venninne i Bergen, som nylig mistet sin yngste sønn i en sørgelig ulykke. Slike erindringsfragmenter som bare tilsynelatende er avsnitt, for egentlig er de som fargerike, sarte, vakre lotusblomster som har lange røtter ned i et dypt tjern av minnenes neksus. Et lite minne ligger og dypper i vannlinjens øyeblikk, men er forankret i fortidens bunn.
Før oppvasken spiste jeg kveldsmat med min sønn - jeg som sagt mysli og han et i bakovnen oppvarmet rundstykke med sjokoladepålegg. Før dette igjen hadde jeg skrevet med Michail på russisk. Det vil si, jeg bruker Googles oversettelsesmaskin frem og tilbake og på denne moderne måten kan vi gjøre oss forståelig for hverandre, uten at han kan norsk og jeg russisk. Det er utrolig hva Ahriman har blitt en god samarbeidspartner i de senere år! Tidligere på ettermiddagen hadde jeg sammen med sønnen tatt inn klesvasken som hadde blitt bløt igjen i det plutselige regnværet som hadde kommet mens jeg hvilte middag på sofaen. Jeg hviler ikke liggende etter middagsmaten hver dag, men i dag måtte jeg strekke ut bena, siden jeg hadde stått opp så tidlig, for å være forberedt, da vår tyske morfar helt kort skulle komme innom. Og for ham måtte jeg selvfølgelig ha kaffen klar. For i går hadde jeg til sent på natt sett en god kriminalfilm. Jeg liker kriminalfilmer - særlig serien om Henning Mankells Wallander.
Til middag hadde vi laget ekte god norsk smørgrøt. På formiddagen hadde vi pakket klær som jeg i morges hadde strøket og i går hadde vasket. Bilen ble støvsuget og rengjort innvendig og alt som var pakket og klart fant sin bagasjeplass i bilen. Etter frokost tok vi farvel med mamma og vår tyske bestefar. Hun er sjåfør for sin far på vei til Matrei i Øst-Tyrol, hvor han i over en mannsalder hver sommer har dratt til sin "Sommerfrische", som er hans bøhmiske uttrykk for sommerferie. I går kveld hentet vi mamma fra stasjonen i Behning i Frankrike, men før det godtet vi oss med en porsjon vaniljeis hos Francesco i Blieskastel. Min kone har vandret i to uker på pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Syd-Frankrike. Vi hadde også brukt lørdagen til vasking, stryking og andre reiseforberedelser. Og vi hadde slått gresset på engen i vår hage og dertil plenen for vår nærmeste nabo, Herr Schwartz, som etter hvert har blitt for gammel til å klare å stelle hagen sin selv.
Siste uke gikk sin gang med lek og matlaging, lesing og skriving, tegning og spaserturer, innkjøp og bensintanking, bank- og apoteksbesøk, vanning av blomster hos vennene i Frauenberg som er på ferie i Bretagne, telefonsamtaler og skrivning av SMS, lesning av gamle artikler av Jørgen Smit foran dataskjermen, historiske forskninger omkring renessansen, fordypelser i Giordano Brunos biografi og i livet til Margareta av Parma, studier omkring Goethes biografi, gjenlesning av Steiners karmaforedrag i det tredje og fjerde bind og mye, mye mer. På fredag i uken før det hadde vi dratt en dag til Stuttgart, for å hente en last med i alt 530 eksemplarer av min første bok, den karmiske selvbiografien, som hadde blitt utgitt på tysk av det antroposofiske forlaget Urachhaus i 1999. Det dreier seg om restopplaget som forlaget ikke lenger har råd å ha liggende på lager. Selv om boken som de sier, selger dårlig, syntes de at det var synd at den skulle makuleres. Så fikk jeg overta hele stabelen. Uansett hva andre mener om den, så er boken for meg en milepel i antroposofiens historie spesielt og i menneskehetens historie generelt. Kall det gjerne innbilskhet! Forhåpentligvis vil det bli mulig å få solgt eller blitt av med disse eksemplarene etter hvert til mennesker som mener alvor med karmatemaet og i beskjeftigelsen med det finner mening med livet.
På denne måten kunne jeg fortsette bakover og innover i min minnesamling. Det handler om en slags individuell etnografi i selverkjennelse på basis av hukommelsen. "Autoetnografi; å forske på sine egne metoder og handlinger. Selvobservasjon i dine relasjoner. Autobiografi; å forske på sine livsveier og intensjoner." Det utmerkede sitatet er av Kjell Helge Johansen fra Trondheim, som formulerte dette på Facebook i dag for ti timer siden. Hvor blir det så av det eteriske i all denne oppramsning? Å notere etterpå det som man kan huske i en erindringsøvelse, er ikke det samme som å gjøre øvelsen, hvor det eteriske kan erfares i det viljebetonte spenningsfelt mellom tenkning og følelse. I skriveprosessen kommer det alltid noe snusfornuftig inn, noe fornuftsbasert som lett leder oppmerksomheten bort fra det som leseren i leseprosessen kan oppleve som en eterisk kvalitet. Hvordan kan jeg klare å formidle det eteriske som jeg har erfart i meditasjonen, som bl. a. henger sammen med baklengsvandringen i erindringer, dette eteriske som ikke lar seg feste til skriften, til teksten, men må forbli noe diffust mellom ordene, mellom setningene? Hvordan klarer jeg å skrive slik at leseren opplever det eteriske, mens han leser, fordi det han leser, vekker det eteriske i ham selv?
Prana (sanskrit, प्राण, prāṇa, livets pust, ånd) betyr i hinduismen liv, livskraft eller vital energi. Prana kan sammenlignes med Qi i det gamle Kina, Ki i Japan og den tibetanske Lung. Denne livsenergi antas å strømme gjennom kroppen i små kanaler som kalles nadis, liksom blodet strømmer gjennom blodårene. Prana er et viktig begrep spesielt i yoga og i prana healing som er grunnlagt av den filippinske esoterikeren Choa Kok Sui. Også Rudolf Steiner brukte i begynnelsen av sin tid som åndelig lærer pranabegrepet, for det livskraftfelt som han senere kalte det eteriske. Når jeg foretar erindringsøvelser i dynamisk vekselvirkning med meditative sansninger - beskrevet slik som ovenfor - og etter å ha utslukket erindringene og forvist sanseinntrykkene, vender jeg min indre oppmerksomhet hen imot liv som en oversanselig realitet. Da kan jeg begynne å gjøre min entré på et oversanselig plan som er den eteriske verden. To bilder fra evangeliene beskriver denne situasjon: Kristus som stiller stormen og går på vannet (Matt 14,22-33). Jeg oppnår likevekt mellom tanke og følelse og min vilje holder seg under overflaten av det eteriske. Min vilje lar meg være fri til å skue utover og oppover og til å støtte mine medmennesker som befinner seg i båten av angst. Dette er begynnelsen av forskning på det åndelige plan i forhold til seg selv, sitt eget eller andres karma og i relasjon til andre vesener hinsides det menneskelige felt.
Ferdigskrevet søndag kl. 23:41, 10. juli 2011
Bilde: Rembrandt van Rijn, Kristus i storm på Genesaretsjøen (1633), Isabella Stewart Gardner Museum, Boston. Kilde: painting-palace.com
